Det er rart med det...
For over tre år siden kom jeg hjem fra sykehuset med denne bylten i armene. Han var en bitteliten hjerteknuser med store våkne øyne. Etter hvert som tiden har gått unna har han blitt en, i følge han selv, mellomstor gutt som er på vei til å bli voksen mann... Jeg er nå alenemor, og trodde vel i begynnelsen at jeg måtte tvinge meg til å slå meg til ro med at jeg ikke kommer til å få flere barn... Men når jeg nå strikker babytøy til andre, sorterer bort det babytøyet jeg må kaste og det jeg kan gi bort, uten å kjenne noe tegn til babysyke, så er den roen kommet uten at jeg ante det selv. Jeg føler meg fortsatt håpløst oppslukt og forgapt av den mellomstore lille mannen jeg har... :)
Årene går så fort når man har barn, og man er hele tiden beskjeftiget med noe. Koselig! :) Så flink du er som i tillegg til å være alenemamma også får tid til å strikke mye fint - og atpåtil blogge om det! :)
SvarSlettTakk for lenken til oppskrift på calorimetry-halsen! Jeg kommer innom bloggen din flere ganger, jeg! Ha en fin kveld! :)
Så nydelig liten gutt... Tiden går fort, så at denne lille nå er blitt mellomstor er slett ikke rart. Våre tre er blitt passelig store, men for all del ikke barn. Ungdommer heter det mamma, er mellingen her i huset. Og det er jo rett da, siden de er 13, 15 og 20 år. Men for mammaen er de nå barn uansett.
SvarSlettJa, tiden går veldig fort. Det er ikke lenge siden min eldste ble født, det er nær fortid for meg. Men han fyller 17 i april og er blitt en flott ung mann! Man tar vare på tiden med barna og nyter den uansett alder, det er like stor stas å være mamma til gutten min nå selv om han er blitt stor. Og mammahjertet svulmer over til tider nå også ;)
SvarSlett